|
norvégül
2005.01.27. 04:01
Opp alle jordens bundne trelle,
opp, I som sulten knuget har!
Nu drønner det av rettens velde,
til siste kamp der gjøres klar.
Alt det gamle vi med jorden jevner,
opp slaver nu til frihet frem!
Vi intet har, men alt vi evner
til rydning for vårt samfunns hjem.
- Så samles vi på valen,
seiren vet vi at vi får,
og Internasjonalen
skal få sin folkevår.
I høyden vi ei frelse venter
hos guder eller fyrsters flokk.
Nei, selv i samling vi den henter:
i fellesskap vi vinner nok.
Alt det stjålne tilbake vi krever,
og for vår ånd et frihets vern!
Vår egen hammer selv vi hever
og slår, mens vi har varme jern.
Imot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes,
mens ringhets rett ei kjenner sted.
Lenge nok har vi ligget i støvet:
Vi stiller frihets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov.
Ved ofringen til Mammons ære
har gullets konger aldri hatt
et annet mål enn det å tære
på proletarens arbeidskraft.
Denne bande, ved vårt slit og plage,
til en mektig rikdom kom.
Og når vi fordrer den tilbake
forlanger vi vår eiendom.
Med krigsbegeistring de oss fyller,
de konger, før vi skal i slag.
Men voldens herrer vekk vi skyller
på massemytteriets dag.
Bær da streikerånden inn i hæren
og på neste krigs signal:
Vi sier nei til helteæren
og skyter hærens general.
Arbeider, bonder, våre hære
de største er som stevner frem!
Vår arvedel skal jorden være,
vi sammen bygge vil vårt hjem.
Som av rovdyr vårt blod er blitt suget,
men endelig slår vi dem ned. -
Og mørket, som så tungt oss knuget,
gir plass for solens lys og fred.
|
AJÁNLOM AZ OLDALT
"A magyar katonáinkat ne vigyék külföldre, az idegen katonákat vigyék el tőlünk!"
